Eit historisk vandreteater på Grotlesanden i Bremanger med 60 lokale utøvere, profesjonelle scenekunstnere og amatører. Bremanger betyr ”Der båra bryt” – der bylgjene møter land. Kommunen ligg heilt ute i havet, nord for Florø. Ytst ligg Grotle, eit område med spektakulær natur; monumentale fjell, kvit sandstrand, laguner og rev. Midt i dette værbitte landskapet ligg ruinane etter ei kyrkje frå tidleg middelalder, og ved sidan av – ein kyrkjegardsmur full av gamle inskripsjonar. Mange historier er knytt til dette området. Historiene spenner frå frodige og dramatiske segn og mytar, til nære og rørande historier om kystenkenes kjempande liv.
I denne naturen vil vi lage eit utandørs scenekunstverk der tida er oppløyst og staden er hovudperson. Til grunn for prosjektet ligger ein open, nyskrive tekst basert på lokalt råstoff. Regissør, biletkunstnar/scenograf, lydkunstnar, komponist og koreograf vil møte teksten kollektivt med ulike verkemiddel. Resultatet vil bli en slags teatral land art-happening i tre deler. Publikum vil vandre gjennom ein biletrik vev av historier, segn og forteljingar, der kystkultur og forhold mellom menneska og havet vil vere eit sentralt tema.
Gjennom tre sekvensar, ynskjer vi å skape ei framsyning der staden er hovudperson, og tida er oppløyst
Medvirkende:
Regi: Torkil Sandsund
Scenografi og kostymer: Tormod Lindgren
Komponist: Rune Rebne
Koreograf: Kristin Ryg Helgebostad
Spillesteder:
Grotlesanden i Bremanger - Sogn og Fjordane.
Å VERE I VERDA (2014)
«Å “være i verden” er en integrert tilstand, fordi menneskene, landskapet og husene har i seg de samme dragene. Opplevelsen av arkitektur blir dermed til et spørsmål om gjen-kjennelse og nærhet; i dens former ser vi både oss selv og den naturen vi er omgitt av» Genius loci - Christian Norberg-Schulz
Som en del av arbeidet med "Der båra bryt" igangsatte jeg et prosjekt der jeg jobbet med ungdoms bevissthet om sted og byggtradisjoner. Grotle er et sted med spor av bosetting fra langt tilbake, og det er mange historiske kilder. Ikke langt derfra har man bl.a nord europas største helleristnings felt Svelgen. Med utgangspunkt i Christians Norberg Scultz begrep "stedskunst" jobbet jeg med et førti 8-10 klassinger, med å kartlegge området og bygninger. Elevene målte opp hus, undersøkte stilhistorier og byggeteknikker. De møtte beboerne og gjorde seg kjent med stedets historie og identitet. Som resultat av undersøkelsene bygde elevene modeller av et titalls hus fra området. Disse ble stilt ut i "Heimen".
Et barns forankring til et sted er viktige for forståelsen av virkeligheten. Det her vi tar våre første skritt, det her vi lærer å orientere oss i verden. Det er her vi får våre første opplevelser av kjent og ukjent. Opplevelsen av til-stedeværelse styrker vår evne til å kjenne empati, skaper tilhørighet. Husene vi vokser opp i, er som klær. De er formet av menneskene som lever i dem. Noen hus er nye, andre er gått i arv. Sammen danner de nabolag som står som skikkelser i landskapet, skaper steds identitet som igjen former barnas identitet.
«Å vere i verda» er et fysisk «verk i sin konkrete, «figurative» fremtoning, samtidig viste det seg i løpet av prosessen at det var et annet verk, en annen dimensjon som utviklet seg, en sosial og interraktivt dimensjon. Både for ungdommen, beboerne og publikum som kom og så arbeidet. Ved å lage modeller av hus med et høyt presisjonsnivå, en «super»realisme, oppstod en gjenkjennelsesopplevelse som gikk ut over «mitt hus», «der bor hun». Stedsindentitet og individenes identitet har mange felles mekanismer. Identitet er både noe man er fullstendig inni , og utenfor. For å kunne kunne knytte seg til et sted, identifisere seg med hus, landskapet og menneskene som bor der så krever det en aktiv prosess. En projisering av seg selv, et blikk av seg selv i sammenheng. Empati. «Å vere i verden» viste seg å ha disse egenskapene. Det fysiske verket åpnet, ga rom for et større sosialt, interaktivt verk.
T.Lindgren
.
