Falk: ”Den havde sunget alt hva den vidste, og hva den sang, det formede seg i mig til et Dikt; Digtet skal jeg skrive iaften; tør hende det kan gjøre et menneske glad og frit for en stund.”
Henrik Ibsens Svanhild (1860) er skrevet på prosa, og stykket
ble, som Fjeldfuglenåret før, liggende ufullendt fra forfatterens
side.Det påbegynte arbeidet ble imidlertid tatt opp igjen et
par år senere, og i 1862 ble historien utgitt under tittelen
Kjærlighetens Komedie. Stykket forelå da i verseform og
deler av persongalleriet var endret.
Som i Fjeldfuglen står kvinnen sentralt her. Svanhild er en
sterk og selvbevisst rollekarakter som peker fram mot flere
av Ibsens senere kvinneskikkelser. Svanhild utspiller seg
på en lys sommerdag i den borgerlige idyllen på Skillebekk,
hvor menneskene lever skjermet og beskyttet.
Grusomhetens Teater trekker tradisjonen fra Antonin Artaud
inn i Fru Halms ”hegnede have ude i Drammensveien”, 150 år tilbake i tid og gir Ibsens stykke en uventet aktualitet.
Svanhild ble første gang satt opp 14. mars 2014 og har siden dette blitt vist ved flere anledninger, bl.a. under Ibsenfestivalen i Oslo samme år. Grusomhetens teater ble tildelt Osloprisen 2014 i klassen Årets scenekunst for forestillingen Svanhild.
«Svanhild» på scenen er interessant, både som åpning av en autorisert kanon og som begynnende Ibsensk feminisme.
Hild Borchgrevink, Dagsavisen
[…] denne vellykkede forestillingens force [er]: Den gode fingerspissfølelsen for epoken og miljøet, og en satirisk brodd som går fint hånd i hånd med genuin munterhet.
Inger Merete Hobbelstad, Dagbladet
«Det er Tormod Lindgrens vakre scenografi som introduserer oss for den menneskelige trangen til å fange og temme den ville naturen. Det første som møter publikum idet de trer ut av det skarpe lyset i den hvitmalte korridoren og inn i det dunkle mørket er levende fugler i et vakkert utformet bur. Scenen er transformert til en vakker hage hvor en veltrimmet hekk omkranser en fontene, og en rekke trær er plassert symmetrisk på linje for å ramme inn hagen. Også de store tablåene som utgjør bakteppet til denne pittoreske hagen bærer spor av menneskelig innblanding: Vi kan se en brygge som leder ut i vannet, og på den andre siden av fjorden kan vi skimte det som ligner på et middelalderslott med forfalne tårn. På 1800-tallet, da romantikken festet sitt grep om de øvrige sosiale lag, var det på moten å bygge slike ruiner i hagen for å bli minnet om en svunnen og høyst mytisk fortid. Både den klassisistiske organiseringen av naturen i symmetriske parklandskap og den romantiske konstruksjonen av en falsk fortid, er eksempler på hvordan mennesket griper inn i naturen og forsøker å kontrollere den og forme den i sitt bilde. De er eksempler på et viktig karaktertrekk ved det siviliserte samfunn, et samfunn Artaud var opptatt av å kritisere og som han ønsket at teateret skulle være en revolt mot.»
Tora Optun, scenekunst.no
Medvirkende:
Regi: Lars Øyno
Scenografi: Tormod Lindgren
Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther
Komponist: Filip Sande
Lysdesign: Rolf Christian Egseth
Med :
Kirsti Sørlie Hansen
Miguel Steinsland
Hanne Dieserud
Odille Heftye Blehr
Sara Fellman
Filip Amundsen Stav
Lars Brunborg
Gisle Hass
Magnus Mortensen(2014)
Randolf Walderhaug (2014)
Link til VIDEO
Link til "Selvangivelse" av scenografien på Scenekunst.no